Jeg tenkte lenge før jeg fant ut hva jeg skulle skrive om.
Å miste noen, jeg tror det er det verste som kan skje et menneske. Når du oppdager at en som har stått deg nær, ikke er der lenger. Personen er rett og slett borte for alltid, og du får aldri sjansen til å snakke med eller klemme personen igjen, aldri. Jeg har selv opplevd dette for ikke så lenge siden, jeg husker da jeg fikk vite det som om det var i går, og hele situasjonen gjentar seg og gjentar seg oppe i hodet mitt. Å vite at noen er død, er den verste beskjeden du noen gang kan få. Akkurat denne beskjeden fikk jeg vite på jobb. Onkelen min ringte meg og fortalte det. I går var alt som før, du smilte.. I dag, er du borte, borte. At ting skal skje så fort, at mennesker skal bli så fort revet vekk. Det er ikke mulig å forstå, det kom som et sjokk som enda ikke er over. Da jeg hørte det, ble alt tomt inne i meg, jeg klarte ikke tenke, jeg klarte ikke oppfatte noen ting, jeg bare sank inn i meg selv og nektet at det var sant. Jeg kan fortsatt ikke forstå det.
Det som ofte kan være vanskelig for mange å forstå er at sånne ting ikke går over så fort. At det tar tid. Når jeg tenker etter, så tror jeg folk forstår det, men det er lett å tro det blir bedre med tiden. Det blir det ikke, i mitt tilfelle blir det verre og verre. I starten prøvde jeg å presse følelsene vekk ved og konstant gjøre noe som fikk meg til å tenke på noe annet, men etter hvert som tiden gikk ble det vannskeligere. Jeg merker også at jeg forstår bedre og bedre hva som har skjedd og det er ekstremt vanskelig. Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal forklare det fordi det ikke er mulig å tenke seg hvis en ikke har opplevd det. Det at en person du har vært så glad i, virkelig aldri kommer tilbake, du får aldri gitt henne en klem, snakket med henne eller se henne igjen, aldri. Aldri er et ord som sjelden brukes, eller hvis det brukes, så gjelder det veldig sjelden virkelig aldri. Men nå gjelder det, og det er mye å takle, aldri
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Det er veldig flott at du er så ærlig om dette. Mange har vanskelig for å snakke fritt med dem som har opplevd sorg, slik du har, og det kan være lettere å lese det du skriver enn å spørre deg direkte. Jeg synes også det er vanskelig å spørre, for vi er jo alle redde for å si noe som blir feil, noe som blir en ekstra belastning i stedet for en støtte. Det er sikkert bare dumt.
Sorg er en vanskelig prosess, og det er sjelden slik at den til slutt blir helt borte. Den etterlater alltid følelser, men smerten i dem blekner gjerne etter hvert. Med tiden lærer vi oss altså å takle den bedre. Det er også veldig vanlig at sorgfølelsene kommer og går, og at man tror at det er bedre, men så blir det litt verre igjen. Men til slutt - og det er veldig forskjellig når det er - klarer de aller fleste å si at nå kan livet gå videre. Det å miste en man er glad i på en så brå og meningsløs måte som du har opplevd gjør naturligvis et voldsomt inntrykk på en, og det er helt naturlig at det tar tid både å fatte hva som har hendt, og å bearbeide sorgen. Jeg håper du har noen du kan snakke med når du trenger det om disse tingene, for det hjelper ofte litt. Og så må du selvsagt tillate deg å bruke den tiden som trengs - dette finnes det ingen fasit på.
Legg inn en kommentar